En forbilledlig moral. En innsats uten sidestykke. En fotballopplevelse for livet!

På denne gledens dag skal jeg ikke skrive om hvorfor vi bare hadde ni mann i årets siste seriekamp. Det kan man eventuelt diskutere senere. Jeg vil heller skrive om gleden, spenningen, humøret, feiringen og dansingen. Det er mye mer trivelig lesestoff.

En halvtime før start står åtte kampklare Oldenborgere på sidelinja. Joa, vi kunne kanskje klart oss med det i dag, men det hadde jo vært kjekt med en keeper. Så ringer Jørgen en snau halvtime før kampstart, og tankene begynner å rulle. Er han sjuk? Har han punga? Men, neida. Han sitter mutters aleine i garderoben. Den slags luksuriøse fasiliteter er jo ikke vi vant med sier jeg bestemt, så han kommer nå tuslende ut til vår noe reduserte spillertropp. Humøret før kamp er naturlig nok litt "så der", og Myklebusts kommentar om at "de er jo ikke så mange de heller, de har bare tre spillere på benken" utløste ikke akkurat en stormende latterkule, men det får så være. For i det dommeren blåste i fløyta var alle til de grader innstilt på å gjøre en heroisk innsats i årets siste match.

Noe merkelig var det kanskje at Krisso knota fælt med lagoppstillingen. Særlig den bakre fireren var et problem når vi skulle spille med tre bak. Klefstad endte som venstre back. I tillegg fikk han den eneste oransje overtrekksvesten som lukta surt. Snakk om å trekke det korteste strået! Men innerst inne smiler nok Klefstad hver gang han kler seg i oransje farver - og drømmer litt om storhetstida til Aalesund. Da Aarøy og da Silva var verdens beste spisspar. Steinar tok rollen som midtstoppere. For når tre mann utgjør en forsvarsfirer må jo noen ta det dobbeltansvaret. Myklebust starta på sin vanlige høyreback. Jeg tror ikke formasjonen 3-4-1 finnes i så mange lærebøker om fotball, men etter dagen i dag tror jeg nyutgivelsene bør vurdere å inkludere den som et spesialkapittel.

Jarleiv (Oldenborg3)
Thomas - Krisso - David - Knut Erik
Klefstad - Steinar - Steinar - Kristian
Jørgen

Jarleivs første møte med Oldenborg2 må ha vært noe merkelig. Et lag med ambisjoner om opprykk klarer bare å stille med åtte egne spillere. Vel var kampen på papiret uviktig, men jeg lurer litt på hvilke tanker som rullet i hodet på den gjenkomne sørlendingen.

Undertegnede fikk æren av å være kaptein i sin trolig siste kamp for Oldenborg, og kunne ikke gjøre annet enn å følge Torbjørn fotspor ved å tape myntkastet! Dommeren spør høflig om vi bare skal være ni mann før han blåser i fløyta. "Ja", svarte jeg. "Ja, vi trenger ikke flere" burde jeg svart.

Ikke overraskende styrte Fururset mye av banespillet. Men 9 blå og oransje jobbet konstant slik at de store sjansene uteble. Skuddforsøkene ble stort sett fra 25 meter og gjerne forstyrret av Duracell-David. Det er faktisk vi som har de farligste sjansene i 1. omgang, selv om Furuset har banespillet og en haug med halvsjanser. Fire store muligheter blir brent. David spilles gjennom av Kristian etter drøye kvarteret. Han prøver å runde keeper, men det blir verken straffe eller mål. Jarleiv tres gjennom av Krisso noe senere men blir forstyrret i skuddøyeblikket i siste millisekund. Mot slutten av omgangen går Klefstad på dagens lengste løp og rekker akkurat pasningen. Han drar av en mann på Klefstask vis og prøver å sette den i lengste. Keeper redder men Jarleiv får returen og alle tror det står 0-1. Men skuddet stryker stolpen.

0-0 til pause. Vi er halvveis til å gjøre det umulige mulig. Folk koser seg rett og slett utpå der. David gliser bredere for hvert defensive løp han tar. Vi prater faktisk utpå banen til tider. Mens Furusetspillere bryter hverandre ned oppmuntrer vi hverandre. Spenningen og adrenalinet går gjennom hele kroppen. Men det skulle gå bare ti minutter av andre omgang før vi sank ned fra skyene til jorda. 1-0 kommer da jørgen klarerer et innlegg i hodet på Steinar? og ballen havner på bakre stolpe der en Furusetspiller bare kan kontrollere ballen inn. 5 minutter senere blir det 2-0 og turen fra skyene til jorda fortsetter et godt stykke nedover under jorda. Litt oppgitthet og frustrasjon synes på spillerne. Men så skjer det. Klefstad slår et frispark omtrent fra egen banehalvdel. Krisso tar to skritt bakover og får stå helt aleine og bredsider ballen inn til 2-1. Nytt håp tennes. Jarleiv får ny energi og kriger ballen med seg og gjør nesten alt på egenhånd opptil flere ganger. Men det blir alltid en mann for mye. Men så et praktangrep. Vi vinner ballen på midten. Knut Erik spilles fri i mellomrommet. Klikk-klakk med Krisso og han er gjennom, men blir felt! STRAFFE!!! Klefstad vant som kjent straffekonkurransen i Danmark og går litt smånervøs fram. Våre to tilskuere, Jørgens foreldre, biter negler. Men Klefstad setter kula sikkert i mål. Vi har faktisk klart å snu det! Fra 2-0 til 2-2 på bare et kvarter. Hele laget jubler. Med 15 minutter igjen av kampen føltes det som om vi allerede hadde vunnet. Furuset ønsket ikke ydmykelsen av å ikke vinne med 11 mot 9. Vi var egentlig fornøyd med opphentingen, men drømte om bragden å vinne etter 90 minutter.

Så skjer det fatale. 7-8 minutter igjen å spille da Jarleiv tråkker heftig over og må hjelpes av banen. Grimasene tydet på at det hele var ganske smertefult. Nå gjaldt det bare å forsvare det ene poenget vi nesten hadde i lomma. En ny formasjon utforskes de siste minuttene, nemlig 3-4-0. Og jammen fortjener ikke denne formasjonen også et spesialavsnitt.

For så skjer det utrolige. 4 minutter igjen å spille. Jarleiv har fotsatt smerter. Furuset får corner, og Krisso ser at keeperen til Furuset er på vei opp. En liten plugg som trolig har spenst som en tepose, mens to furusetforsvarere står på midtsirkelen. Altså en cornervariant som man trolig heller ikke finnes i noen lærebok. Og den får nok aldri et spesialkapittel. Undertegnede øyner muligheten og sier til Jørgen "raskt utspill" før han gir blanke i mannsmarkeringen og sniker seg ut mot høyre kant i håp om en rask kontring. Og den kommer. Jørgen kaster ut, men i det jeg er i ferd med å dra med meg ballen roper Thomas "eg har den". Vi er i utgangspunktet i en kontringsposisjon med tre mot tre, men Thomas velger heller å brenne til mot det åpne målet fra egen banehalvdel. Og treffer!!!! Hele laget stormer mot Thomas og jubler i ring. Jarleiv mister all smerte i ankelen og tar salto på sidelinja. Furusetspillerne tror ikke sine egne øyne. Og ikke nok med det. På overtid fosser Thomas gjennom slik bare han kan og blir klippet ned innenfor 16-meteren. Krisso får æren av å sette inn 4-2 på straffe på sitt siste spark på ballen i Oldenborgtrøya.

Dommeren blåser. Vi har gjort det utrolige. Ikke bare tok vi med oss poeng. Vi snudde det hele og vant. Mot et lag som i fjor spilte i 5. divisjon og i år ligger midt på tabellen. Aldri før har vi danset i ring og jublet like høyt. "Alle" pratet om at dette var den største fotballopplevelsen de har vært med på noen sinne - og det i en på papiret uviktig fotballmatch. Jeg var ikke med da Oldenborg1 slo Ullern 2 og rykket opp til 3.divisjon eller da Oldenborg3 snudde den avgjørende kampen mot Ullern 3 fra 1-4 til 5-4. Men jeg tror jubelscenene og stoltheten i dag var minst like stor som etter de kampene. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg kommer til å huske denne kampen lenge. Svært lenge. Kanskje hele livet. Og tanken på matchen vil få meg til å smile. Til å le. Til å danse. Til å føle stolthet.

Kanskje tok ikke Jarleiv salto på sidelinja, men det er omtrent det eneste som er overdrevet. For smerten i ankelen forsvant da Thomas satte inn 3-2. Og maken til innsatsvilje, moral og idrettsglede skal du lete lenge etter. Det hele var nesten surrealistisk. Jørgen spøkte med at neste sesong spiller vi bare med ni spillere. Og han har jammen et poeng, for det er ikke lett å finne plass til to spillere til i en så fantastisk tropp!

Vel hjemme er jeg fortsatt i skyene. Jeg vet at det er timer før jeg sovner. Det tar litt tid å lande etter en sånn opplevelse. Jeg drar av meg Oldenborgtrøya og ser på Oldenborglogoen og Fil. 4.13:

"Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk."