Kampreferat: Oldenborg2 - Korsvoll3

Slik ser en ventreback ut:

Jeg hadde spart meg for Oldenborg3 i kampen mot Høybråten/Stovner på mandag. Ikke fordi 1. laget skulle møte Ready dagen etter. Det pleier å gå greit å stå i ro og heade unna. Men mer fordi jeg endelig skulle få spille for 2. laget på deres siste match før sommerferien. Med seier ville de toppe tabellen. Beina føltes lette og fine da jeg ankom Tørteberg som førstemann. Men jeg må innrømme at jeg ble en smule engstelig da jeg så den ene midtstopperen etter den andre ankomme det korte kunstgresset. Først Steinar, så Bjarte, så Torbjørn, så Hallenstvedt og deretter et par stykker jeg ikke husket navnet på. Jeg tror vi telte 6 stk til slutt. Etter en rask rompesjekk gikk stopperoppgavene til Bjarte og Hallenstvedt. Mitt navn ble lest opp som nr. 2 etter keeper. Det er ikke lagets nest viktigste. Det er venstrebacken!


Jeg innså raskt at her måtte jeg løpe om jeg skulle nå målet mitt om 3 x 90 minutter på 3 dager med henholdsvis Oldenborg1, Oldenborg2 og Oldenborg3. Før kampen var jeg så heldig å få hilse på foreldrene til Martin Mathisen. De kjenner jeg fra barndommen. Har hørt hundrevis av røverhistorier fra Afrika om dem (Klefs og Singel) og laget raskt en avtale med Martin om å holde det pent rent vokabulært. De fleste av oss innså vel også at dette var dagen Martin ikke kom til å sentre. I tillegg til de to overnevnte var det en flott blondine som overvar kampen. De fleste av oss tittet litt ekstra på henne, men Martin brukte ikke en kalori i den retningen. Han var fus i alt. Gestikulerte til resten av laget innimellom all vinkingen til modern. Selvsagt lot vi han få det første målet. Med mitt snart 33 år gamle hode er selvsagt hukommelsen så der. Han ble sikkert spilt fri og satte ballen utagbart i mål. Korsvoll virket ikke allverdens farlige selv om Bjarte konstant skreik om den vanlige senkingen. Faktisk hørte jeg han rope "seeeenke - seeenke" flere ganger da vi stod 5 mot 1 i forsvaret og Korsvolls keeper hadde ballen på fem. Jeg kjente jeg savnet det veldig. Ikke så lenge. For selv om jeg til stadighet var klink mutters aleine på venstresiden beinet han alle baller så langt han kunne hver gang han fikk muligheten til å avklare. Martin fortsatte vinkingen til mor og far som selvsagt ikke stod på sidelinjen. Nei, de hadde selvsagt tatt plass et par meter unna Korsvolls mål. Da vi fikk innkast høyt oppe i banen var jeg sikker på at Martin ville ta det og. Men han overlot kastingen til den gamle håndballspiller. Det var forøvrig det eneste av totalt seks innkast jeg fikk godkjent. De fem andre ble avblåst for feil...

Vi lot selvsagt Martin få det andre målet og. Med morsan i ekstase tok han jubelrunden som om det var EM. Det var liksom Martin sin dag. Vi andre lot det bare stå til. Han kan score så mange han vil, tenkte nok de fleste av oss. Ihvertfall til det stod 37 minutter på dommerens klokke. Vi fikk frispark på ca 35 meter. Korsvollspillerne hadde snudd ryggen til, og undertegnede innså at her var det scoringsmuligheter selv for en venstreback. Ballen ble raskt tredd igjennom til SFs spiller nr. 22. Jeg fikk et perfekt touch, la 10 Korsvollspillere bak meg og satte kursen mot keeperen skrått inn fra venstre. Da runger det over hele Majorstua "LLLLLEEEEEDDDDDDIIIIIIGGGGGG". Martin skriker som en flysirene. Det er som Munchs "Skrik" stopper junikvelden og alle gleder seg til Ljosland skal trille ballen over til Mathisen slik at han kan kaste seg om halsen på fossilene sine. "Spill ballen til Martiiiiin" hører jeg en damestemme skrike før jeg bestemmer meg. Faker en pasning og setter ballen mellom beina på keeperen i gammel Nordbergfutsal-stil. "EEEEEGOOOOO" hører jeg faren til Martin rope, mens jeg kysser gifteringen, tar Bebetovugga, slår Nanisaltoen og krabber etter meg selv i midtsirkelen slik bare fotballjentene kan gjøre det. Martin feirer på Ronaldomåten når lagkameratene scorer, og stirrer tomt ut i lufta før avspark. "Jeg er et mål unna hattrick, Ljosland" visker han. Og slik fortsetter kampen.

Vi eier på ballen, Tørteberg og Korsvoll utover andreomgangen. Torbjørn lot meg fortsette på backen og avbryter spillet hyppig for å gjøre bytter. Nye midtstoppere løper gang på gang ut på banen. Glade og lykkelige over å få spille i firern med så mye rutinerte folk. Selv gjør jeg mindre og mindre ut av meg på motsatt side av benken for å fullføre oppdraget om 90 minutter. Til og med innkastene overlater jeg til medspilllerne for å ikke være for mye i fokus. Vi kjører fortsatt over dagens motstander i hvitt og spiller til tider fin fotball. Målene videre husker jeg selvsagt ikke. Men skal jeg gjette blir 4-0 satt inn av Sindre. 5-0 av han andre Sindre og 6-1 av Eivind, Emil eller Edvard. Mathisen er uansett langt unna hattricket sitt og enda lenger unna noen assist den målkåte golferen. Vi innser alle at det blir med de to i dag. Selv foreldrene hans har trukket seg noen meter unna motstanderens mål. Hu lyse sitter forresten på samme sted enda... I mellomtiden har Korsvoll3 satt inn en redusering da vi er i undertall på et frispark og velger å la den laveste Korsvollspilleren stå uten oppdekning. Burde vi selvsagt ikke ha gjort.

Dette legger uansett ingen demper på festen. Verken for de hvite eller de blå. Etter Hawaii de siste ti blåser dommeren av og det er sommerferie. Mest imponert er jeg likevel av Korsvoll. Med et lusent poeng på hele vårsesongen er de fortsatt positive på stillingen 6-1. "Nå tar vi dem", "Fortsett å spille vårt spill" og lignende utspill gjør meg dypt imponert. Fin gjeng og fin kamp. En stor takk også til dagens hyggelige dommer. Han og jeg skal møtes samme sted neste uke for å trene på innkast... Takk for matchen karer. Alltid moro å spille fotball med gamle legender og nyankomne Oldenborgere. Kanskje vi sees om ikke så lenge:)

Sommerhilsen fra en selvopptatt Nr. 27.